Sollyset flommer inn over det sjakkrutete gulvet, de dyprøde fløyelsgardinene henger tungt. Et pust fra fortida i forening med det moderne. Døra som har vært åpnet og lukket i over hundre år. Hit har folk kommet for å spise, handle, samles eller bare være. Stedet man ikke plutselig bare snubler over, men vet hvor er – fordi du er der stadig vekk. Din nabolagskafé.
Fortid og framtid
Våre tre første kaféer er alle typiske nabolagskaféer. Inkognito terrasse, Damplassen og Torshov. Hver kafé har sin unike stil, men samtidig noe til felles: Historien i veggene har med stor ærbødighet blitt lokket fram og fått nytt liv. Vår egen dyktige interiørarkitekt, Darrell, er hjernen bak forvandlingene.
- Før i tida, tilbake på 20-tallet, huset lokalene på Sandaker en avdeling av Oslo Samvirkelag. Fasaden er den samme, buen som skiltet vårt er satt inn i og hullene i taket som lampene henger i, forteller han. På toalettet, som var et gammelt fryserom, strippet vi ned lag på lag med kork og plater til den opprinnelige veggen med stenderne i muren kom fram, slik den er nå.
- Når jeg jobber med et lokale, ser jeg etter sjelen i bygningen, fortsetter han. Hvert lokale har sin karakter, jeg restaurerer det som er bra og så omskriver jeg historien.
Resultatet er en tidløshet; er det 30-tallet, 50-tallet eller nåtiden vi kommer inn i? Som fotografen Jo påpeker – kaféen på Sandaker er som å stige inn i Edward Hoppers maleri «Nighthawks» fra 1942.
Åsengata 42. Butikk for Oslo Samvirkelag, avd. 36. Sannsynligvis fra 1920-tallet. Foto: Oslo Byarkiv.
Bak slottet
Inkognito terrasse var der det hele startet. Vår aller første kafé. Darrell var ennå ikke med på reisen, men lenge har det vært snakk om å pusse opp her. Det vekker følelser hos stamkundene, for mange har handlet her siden oppstarten i 1998.
Om vinteren fyres det i peisen, om våren er kirsebærblomstringen et skue i seg selv.
- Vi ligger litt skjult i en bakgate, og mange overraskes over at vi er her. Men de fleste kundene våre er uansett stamkunder, forteller Vilde, som jobber her. Rett i nærheten ligger også den franske skolen og barnehagen, så det snakkes mye fransk over disken.
Blir det oppussing her etterhvert, tror vi nok at Darrell med kløkt bevarer den nye sjela som har krøpet inn i veggene de siste tjue årene.
Bakeriet fra 20-tallet
Gjemt mellom travle gater og bak høye bygninger finnes en oase. Med en dam, høye gamle trær og klassiske mursteinsbygninger som omgir torget i midten. Her er en egen ro og fred, hvor byens stress ikke slipper til. Akkurat som for snart hundre år siden kan du handle i kolonialen, blomsterbutikken eller bakeriet. For Damplassens identitet og historie er godt bevart.
Bakeriets historie startet i 1923 da Ullevål Samvirkelag fikk leie Damplassen 24 og 25. Det ble åpnet bakeri i nr. 24 og melkeutsalget ble flyttet fra nr. 1 til nr. 25. I 1928 ønsket ikke Havebyselskapet å fornye leiekontrakten med Samvirkelaget, og bakermester Sofus Knudsen tok over lokalene i nr. 24 og opprettet Plaza Bakeri, som var i familiens eie i 70 år. På 70-tallet fikk bakeriet også leie nr. 25 og lokalet ble brukt til kontorer.
På slutten av 90-tallet ble Plaza kjøpt opp av Nordstrand Conditori, som innlemmet nr. 25 i bakeriet. Lokalene ble «pusset opp»: marmordisken ble knust og kastet ut, himlingene senket og 90-tallets kjøpesenterestetikk fikk overtaket. Heldigvis for bygningens historie tok Åpent Bakeri over lokalene i 2002.
Darrell forteller: Det var ingenting igjen av det originale, bortsett fra gulvet. Vi bygget opp lokalet på nytt og uten å vite det ble disken plassert på samme sted som den opprinnelig stod. Kanskje traff vi så godt fordi funksjon er det aller viktigste når vi innreder en butikk. En må tenke på levering inn, de ansatte, kundene, displayet, flyten i rommet – det skal fungere for alle.
Bakermester Geir
En ting som ikke har forandret seg stort gjennom historien er bakeriet bak kaféen. Her står bakerovnen som den ble plassert til åpningen av Plaza i 1929. Den varmer fortsatt godt opp både i bakeriet og i leiligheten ved siden av: den slås nemlig aldri av.
Og bakermesteren som styrer den, han er nesten som fast inventar å regne han også, for han har fulgt med butikken i snart 40 år.
- Jeg har jobbet for alle tre eierne, forteller Geir. Jeg startet i 1980, da var jeg 18 år. Etter å ha hatt praksis der rundt påsketider, ble jeg spurt om å ta over etter en som skulle pensjonere seg. Så jeg har aldri søkt en jobb! Det går ikke an å mistrives her, bare se ut av vinduet! I vinter var det en elg utenfor, og rådyr har jeg også sett. Utrolig til å være innafor ring 2.
Damplassen er den eneste av kaféene våre som fortsatt har sitt eget bakeri. Og Geir har en del spesialiteter i ermet. Han lager svensk rugbrød, boller, scones, muffins, focaccia og eplekake. Focacciaen er en egen oppskrift med oliven eller tomat og eplekaka er hans kones bestemors oppskrift. Kanskje kan vi få oppskrift på den til høsten, når eplene er i sesong?
Kilde: Sogn Historielag
Foto: Jo Straube (der ikke annet er nevnt).
Meieri og delikatesseavdelingen hos Ullevaal Samvirkelag på Damplassen, slutten av 1920-årene. Fotograf: Ingimundur Eyjolfson. Eier av bildet: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Melkelageret hos Ullevaal Samvirkelag på Damplassen i slutten av 1920-årene. Fotograf: Ingimundur Eyjolfson. Eier av bildet: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
